vegas snuppa

Mil etter mil etter mil etter landskap som ikke ligner andre ting ting enn hva jeg har sett på tv. Ørken og kaktus og endeløse områder, bare gjennomskåret av en 6 felts motorvei, med et utall hurtigående skinnende dyre biler. Og vi er en av dem, i vår Dogde Grand Caravan.

Med cruise-kontrollen på, og i 130 kilometer i timen ligger vi som en svært hurtig-gående skilpadde klistret på veien. Når bilen foran sakker litt av, løfter jeg bare fingeren og vipper på en pinne ved rattet, og bilen sakker av med noen kilometer. Øker bilen foran, vipper jeg bare pinnen opp noen ganger. Det er nesten kjedelig enkelt. Jeg begynner savne svinger og gir og vekslende landskap.

Etter fire timer rettfram-kjøring, begynner små tegn på sivilisasjon å dukke opp i veikantene. Hist og pist. Så omsider ser vi det nærme seg noe større. Noe ruvende. Noe som, oi, et gigantisk neonbelyst skilt som forteller oss at vi passerer grensa til staten Nevada. Og snart blinker og lyser og glitrer og bærer det av med hele min forestilling om hva det er mulig å bygge; gullbelagte hotell. Glassbelagte kulehus. Skyhøye monstertårn. Alle med påskriften: CASINO. Om Mike Myers var norsk, hadde han sagt – Vegas snuppa. Vi sier bare oi og sakros. Spesielt når vi ser hotellet vårt. Et slags 8. underverk på jord. En fordømt fin felle til å taper penger i. For det dreide seg jo selvsagt om casino, der og.