New kid in the flock

I det jeg ankom Las Vegas så jeg for meg norske flagg og velkomstrop i gate'n, men ble istedet møtt av en nesten tom gate fylt til randen av enarmede banditter - det var ingen tvil, jeg hadde landet i rett by. Den slående mangelen på norske flagg og rop stakk dypere i det jeg plukket bagasjen av båndet, var uten mobildekning og fremdeles ikke hadde sett noe til mitt kommende reisefølge. Etter litt fomling får jeg endelig mobilen oppegående og Torbjørn på tråden:
- Hei, hvor er dere?
- Jeg er på Stratosphere, spiller pokerturnering.
- Er det ingen som kommer?
- Jo, Magnus og Jan-Egil er på vei.
- Ok, har du nr til Magnus?
...
- Klikk -

Ringer Magnus:
- Hei, hvor blir det av dere?
- Jeg tror kanskje vi er på feil flyplass..
- Ok, jeg er på McCarran Terminal 1, hvor er dere?
- Tror kanskje vi ser flyplassen din herfra, men GPS-dama sier det er 25 minutt dit.
- Javel, jeg får finne en shuttle eller noe, prøver ta kontakt igjen på hotellet.
- Klikk -

Den norske velkomsten trodde visst jeg reiste småfly, men det har jeg dessverre hverken sertifikat eller råd til..

Jeg har bare vært i overkant av en uke sammen med norskamerikanerne, selv om ankomsten i Las Vegas allerede er blitt en svak erindring bakerst i hjernebarken. Sanseinntrykkene har komt på løpende bånd og det begynner allerede å bli vanskelig å skille dagene fra hverandre.

Jeg ankom som den stygge andungen - likblek og uten den godt innarbeidede amerikanske stilen gjengen hadde pådradd seg fra New York og Los Angeles. Det tar tid og pågangsmot å bryte opp rollene og finne sin plass i gjengen. Når jeg nå har begynt å få litt sol på skrotten så de andre ikke blendes av mitt nærvær, kjøpt litt nye klær og slått tilbake til min AussieAmerikanske-"dialekt" ser det ut til å ha hjulpet. Selv om jeg fremdeles føler meg litt annerledes føles det som jeg begynner å bli akseptert som gjengens stygge andunge i det vi samlet forlater de forente stater, og setter kursen for Canada...


- The ugly duckling