indi USA: tjukk mørkt og klamt varmt

Det var mørkt og kveld. Veien var snirklete og snorklete. Vi visste nasjonalparken zion lå rundt oss i mørket, men alt vi så var mørkt. Så plutselig, ut fra det mørke ikkenoe, kommer en diger flaggermus flaksende, og smeller rett i sia på bilen. Men vi ser ikke noe til den, da vi rygger tilbake. Det var en ørliten skrekkslagen opplevelse. Og nevnte jeg det var mørkt rundt oss? Skikkelig tjukk mørkt. Så mørkt at vi stoppa bilen for å gå ut for å se om vi kunne ta på det.

Oi, hørte vi magnus si, da han var først ut av bilen. Oi, sa vi, ute av bilen. For aldri hadde vi sett en stjernehimmel, så full av stjerner. Og aldri hadde den virka så nær. Et ufattelig show. Med stjernetåke og stjerneskudd, og alle fikk ønska seg noe. Jeg tror den overgikk grand canyon, vi hadde sett noen timer i forveien. I allefall for min del.

I dag tok vi turen ut i ville og varme zion nasjonalpark. Og utstyrt opp til halsen med vannflasker, kunne vi vandra rundt i hvilken som helst ørken i tre generasjoner, minst. Vi bestemte oss for å ta turen opp til angels landing. Uten egentlig å vite helt hvorfor. Kult navn, iallefall.

Varmen var en ekstra motstander opp de bratte bakkene, og chipmunks(litt mindre enn ekkorn. sånn snipp og snapp er som dyr)gav oss det onde øyet der vi gikk. Men vi var jo ikke fra norge for ingenting. Snart var vi ved det første utsiktsplatået (ca som prekestolen rett ned) og vi hadde lest at mange følte seg fornøyd med detta og gjorde en usving tilbake her. Men vi var jo fra norge, og måtte helt til toppen. Helt til angels landing. Der som engler visstnok pleier å lande. Og for å gjøre en klatrehistorie kort;turen var en kur mot høydeskrekk. Absolutt verd alle skjelv og svett på veien. Vi hadde en kjempefin opplevelse av noe av det beste innen amerikansk nasjonalparkvandring.

Grand Canyon. Vi var helt ute på tuppen der