Bra reist! Bra kjørt! Bra parkert! Bra blogga! Bra spilt poker! Bra ikkje knust trynet på kvarandre (så mye)! Bra blitt med på turen! Bra tatt bilder! Bra drukke øl (og bacardi razz + sprite)! Bra snorka! Bra delt dobbeltseng! Bra blitt karikaturtegna! Bra drukke vin (og så øl, og så sloss og så blitt venner igjen)! Bra spist sykt masse burger! Bra spist sykt masse sushi! Bra rafta! Bra hika opp Angels Landing! Bra gått rundt i gatene! Bra blitt solbrent! Bra kjørt berg-og-dal-bane! Bra kjørt seg vill med GPS! Bra poeng! Bra bra bra!
Bra tur, folkens.
fredag 14. august 2009
torsdag 13. august 2009
post #end
detta blir min siste blogg paa indiusa.
jeg suser rundt mellom hoeye bygg og proever aa bruke opp baade tid og penger til overs.
torbjoern er reist mot soer.
videre paa nye eventyr.
takk for foelge, og ha det bra der i san diego!
og takk til alle som har foelgt bloggen videre, selv paa mindre enn halv bemanning.
naa venter norge.
og alt og alle som er kjent der.
gleder meg.
snakkes!
jeg suser rundt mellom hoeye bygg og proever aa bruke opp baade tid og penger til overs.
torbjoern er reist mot soer.
videre paa nye eventyr.
takk for foelge, og ha det bra der i san diego!
og takk til alle som har foelgt bloggen videre, selv paa mindre enn halv bemanning.
naa venter norge.
og alt og alle som er kjent der.
gleder meg.
snakkes!
tirsdag 11. august 2009
bilder og ymse
jan-egil på den lille benken.
torbjørn på den lille benken.
bisonokser er de kjedeligste dyrene som finns. de bare står der.
sanfrancisco og meg.
dette er tilsynelatende en helt vanlig busk. men ved litt mer granskning, gjerne ved å trykke på bildet, vil det vise seg at det er mer til bildet enn øyet først fanger opp.
under er det bilde av en bro i sanfrancisco som ikke er goden gate bridge. men som vi syntes også burde få litt oppmerksomhet. den fortjener det.
det er uvisst hva torbjørn tenker her. men i bakgrunnen er golden gate bridge.
i dag kåret vi verdens beste klatretre. det var ubeskrivelig og som en drøm å klatre i. en-gang-i-livet-klatre-i-tre-opplevelse.
man skulle tro det var solnedgang på bildet. men det er det altså ikke. bare fotomanipulasjon og triks. men den lyktestolpen.
man skulle tro det var solnedgang på bildet. men det er det altså ikke. bare fotomanipulasjon og triks. men den lyktestolpen.
mandag 10. august 2009
kunst og denslags
det var mandagen etter søndagen.
planen var å stå skikkelig tidlig opp, og gni søvnen ut av øya sammen med byen.
men tidlig blei litt seinere enn planlagt, og byen var ikke særlig søvnig da vi trappa ut i gata, rett på sola midt i ansiktet.
men det var ikke seint heller.
vi rakk akkurat å komme litt for tidlig, til de åpna dørene på SFMOMA - san francisco museum of modern art.
det var dagen for en liten kunstpause.
torbjørn tolker kunsten med hele seg
førstemann opp i cafeen på toppen! det ble oss.
vi flotta oss med kunstkaffi på taket, sammen med skulpturer og kunst og altslags på alle kanter.
vi blei enige om å hive oss på en gratis rundtur med en kunstkjenner.
det skulle bli bra å få litt kjøtt og blod på kunsten, som ofte ligna skummelt mye på knokler og skjellett og en plass var det et kunstverk av minst hundre porselens-støpte hjerner i en stabel
jeg tolker kunsten med hele meg
jeg tror det var fem etasjer tettpakket med kunst.
malerier og skulpturer og noen videoinstallasjoner rundt om.
mye av kunsten hadde jeg sett fra før i bøker eller på tv.
sammen med hun, som visste seg på kunsten, blei vi hjulpet til å se litt mer.
litt bak kunsten og det som først ligna en blankpolert gullfisk viste seg å være en dame!
det hadde jeg aldri trodd.
da rundturen var over, og jeg skulle se på kunsten med egne øyne igjen, lånte jeg fort en audioguide for å få svaret på kunsten rundt meg.
jeg tror jeg har lært mye.
det er viktig å se ut som om du tenkjer skikkelig nøye gjennom det som
blir sagt av en som kan kunst og nikke bekreftende hele tia. da tror alle
du har skikkelig peiling
ellers,siden sist, er vi på nytt hostel.
usahostels, like ved der vi bodde først: adeleid hostel.
begge kan jeg trygt anbefale(kanskje spesielt usahostels) til framtidige sanfranciskere, som vil bo på en på en billig måte.
planen var å stå skikkelig tidlig opp, og gni søvnen ut av øya sammen med byen.
men tidlig blei litt seinere enn planlagt, og byen var ikke særlig søvnig da vi trappa ut i gata, rett på sola midt i ansiktet.
men det var ikke seint heller.
vi rakk akkurat å komme litt for tidlig, til de åpna dørene på SFMOMA - san francisco museum of modern art.
det var dagen for en liten kunstpause.
torbjørn tolker kunsten med hele seg
førstemann opp i cafeen på toppen! det ble oss.
vi flotta oss med kunstkaffi på taket, sammen med skulpturer og kunst og altslags på alle kanter.
vi blei enige om å hive oss på en gratis rundtur med en kunstkjenner.
det skulle bli bra å få litt kjøtt og blod på kunsten, som ofte ligna skummelt mye på knokler og skjellett og en plass var det et kunstverk av minst hundre porselens-støpte hjerner i en stabel
jeg tolker kunsten med hele meg
jeg tror det var fem etasjer tettpakket med kunst.
malerier og skulpturer og noen videoinstallasjoner rundt om.
mye av kunsten hadde jeg sett fra før i bøker eller på tv.
sammen med hun, som visste seg på kunsten, blei vi hjulpet til å se litt mer.
litt bak kunsten og det som først ligna en blankpolert gullfisk viste seg å være en dame!
det hadde jeg aldri trodd.
da rundturen var over, og jeg skulle se på kunsten med egne øyne igjen, lånte jeg fort en audioguide for å få svaret på kunsten rundt meg.
jeg tror jeg har lært mye.
det er viktig å se ut som om du tenkjer skikkelig nøye gjennom det som
blir sagt av en som kan kunst og nikke bekreftende hele tia. da tror alle
du har skikkelig peiling
ellers,siden sist, er vi på nytt hostel.
usahostels, like ved der vi bodde først: adeleid hostel.
begge kan jeg trygt anbefale(kanskje spesielt usahostels) til framtidige sanfranciskere, som vil bo på en på en billig måte.
treminuttarsfilmfestivalen
Kortfilmfestival sto det i gratisavisa, kjempekorte filmar faktisk, faktisk bare tre minuttar lange. Kjole og kvitt sto det òg, eller "black tie" som dei kallar det her. Me spurte mannen i døra om billettar fleire timar før, han sa det var viktig at me stasa oss opp, då det kom til å vere paparazziar der. Oi, tenkte me, gjekk inn på næraste bruktsjappe og kjøpte kvit skjorte og svart slips til Jan Egil. Eg hadde ei fisefin blå skjorte og eit stripete slips og tenkte det fekk halde. Begge hadde svarte dongeribukser, eg hadde svarte converse og cardigan, Jan hadde finsko og -jakke. Ganske bra, syns me, og gjekk til filmfestival.
Joda, raud løpar og paparazzi venta då me kom, men det var ein ironisk raud løpar, og ironiske paparazziar. Megahipt, kult og morosamt, med andre ord. Me fekk namneskilt med kjendisar på, Jan blei Bill Murray og eg blei Fred Astaire. Me betalte oss ikkje inn, men donerte ein sum mellom 5 og 20 daler. Foreslått donasjon for ein boks øl var 3. Me donerte ein god del pengar. Filmane var korte, som lova, og stort sett ganske dårlege. Noko var artig, ein god del var pretensiøst og ca eit par av dei 30 filmane var gode. Det heile minna stygt om noko me kunne ha gjort på Media og Kommunikasjon (vidaregåande skule). Etter å ha donert litt for mykje pengar til øldama, fann me ei anna dame som skreiv dikt på sparket. Jan Egil fekk ho til å skrive eit dikt til meg, noko som virka farleg romantisk.
Me hang ut med "filmkunstnerar" som tok seg sjølv ganske så alvorleg, på bakrom med gratis champagne, ost, kjeks og selleri. Etter kvart kåra dei ein vinnar, folk gjekk til andre plassar som tok betalt for øl på gamlemåten, me hang oss på, og så hugsar eg ikkje stort meir, men eg vakna opp med Jesus H. Christ på rompa.
Kan hende kjem det bilete av oss på http://www.threeminutefilmfestivalsf.com/
EXTRAblog:
Bonusquiz: Kva bygg er dette? (Me veit ikkje, så bevis er bra.)
Joda, raud løpar og paparazzi venta då me kom, men det var ein ironisk raud løpar, og ironiske paparazziar. Megahipt, kult og morosamt, med andre ord. Me fekk namneskilt med kjendisar på, Jan blei Bill Murray og eg blei Fred Astaire. Me betalte oss ikkje inn, men donerte ein sum mellom 5 og 20 daler. Foreslått donasjon for ein boks øl var 3. Me donerte ein god del pengar. Filmane var korte, som lova, og stort sett ganske dårlege. Noko var artig, ein god del var pretensiøst og ca eit par av dei 30 filmane var gode. Det heile minna stygt om noko me kunne ha gjort på Media og Kommunikasjon (vidaregåande skule). Etter å ha donert litt for mykje pengar til øldama, fann me ei anna dame som skreiv dikt på sparket. Jan Egil fekk ho til å skrive eit dikt til meg, noko som virka farleg romantisk.
Me hang ut med "filmkunstnerar" som tok seg sjølv ganske så alvorleg, på bakrom med gratis champagne, ost, kjeks og selleri. Etter kvart kåra dei ein vinnar, folk gjekk til andre plassar som tok betalt for øl på gamlemåten, me hang oss på, og så hugsar eg ikkje stort meir, men eg vakna opp med Jesus H. Christ på rompa.
Kan hende kjem det bilete av oss på http://www.threeminutefilmfestivalsf.com/
EXTRAblog:
Bonusquiz: Kva bygg er dette? (Me veit ikkje, så bevis er bra.)
søndag 9. august 2009
fredag 7. august 2009
elementer av bråk
Bare timer etter forrige blogg av Torbjørn, sitter jeg og oppdaterer bloggen igjen. Forhistorien er denne:
Visst var vi enige om at detta var et flott hostell. Vi fikk et eget rom med køyseng og bad, og med kleshengere på et stativ. Standarden kunne ligne på sånn vi hadde sett det på hotell. Jaggu ikke dårligere. Så vi hang ut, slappa av, leste og gikk for å spise middag. Det hele var så rolig. Så stille. Vi var ikke fem. Bare to.
Etter en god middag fra et søramrikansk land, rusla vi tilbake mot hostellet, og blei enige om å ta en tidlig kveld for å utnytte hele lørdagen. Bare lese og lirke søvnen fram før midnatt. Skulle ikke bli vanskelig det. Tenkte vi.
Vi hadde sett det lå en resturant eller lignende i etasjen under oss. Men ikke hekta oss videre mer med det. Ikke før det plutselig kom dype gulvristende drønn, opp fra under oss. Dunk og smell og gitarlyder, som fra dempa med en pute, og så forsterka 1000 ganger. Oida, tenkte vi. Detta kan ikke love godt. Og da lyden gradivs blei enda sterkere, og alt i rommet ikke slutta riste, gav vi opp om å få sove med det første, og satte på oss hvert vårt headset med noe bråkete fint noe.
Jeg klarte ikke la være tenke det var noe rart med detta hostellet, helt fra vi sjekka inn. Det stod HOTELL på inngangsdøra. Men på døra inn til etasjen vår, stod det HOSTEL. Detta ligna ikke på noe annet hostell vi har gjesta på turen. Hvor er fellesarealet? Og kjøkkenet? Alle de unge kule menneskene? Det vi fant, var en micro og et kjøleskap klemt sammen på et vaskerom.
Min teori er, at detta i utgangspunktet var et ok hotell. Så fant noen ut at de skulle lage et diskotek i første etasje, og omdefinerte resten av bygget til et hostel. For på ingen hotel, er det gjester som vi akseptere en sånn form for påtrengede ulyd, i samband med søvn, som det som rister i alle veggene våre akkurat nå. Vi fraråder alle som skal til San Francisco å ta inn på Elements Hostel 2425 Mission St.; Om det er søvn du vil drive med om natta.
Jeg vil og benytte anledningen til å takk de hjemreiste, som antagelig sitter på flyet akkurat nå over atlanterhavet et sted, og sover formoder jeg. Takk for laget. For latter og lange bilturer gjennom nesten 5000 miles amrikansk og kanadisk landskap. Bra opplegg! Men jeg vil ennå ikke takke alle leserne våre. Men si stå på! Indiusa er ennå ikke over. Det er mer i vente fra San Francisco.
Visst var vi enige om at detta var et flott hostell. Vi fikk et eget rom med køyseng og bad, og med kleshengere på et stativ. Standarden kunne ligne på sånn vi hadde sett det på hotell. Jaggu ikke dårligere. Så vi hang ut, slappa av, leste og gikk for å spise middag. Det hele var så rolig. Så stille. Vi var ikke fem. Bare to.
Etter en god middag fra et søramrikansk land, rusla vi tilbake mot hostellet, og blei enige om å ta en tidlig kveld for å utnytte hele lørdagen. Bare lese og lirke søvnen fram før midnatt. Skulle ikke bli vanskelig det. Tenkte vi.
Vi hadde sett det lå en resturant eller lignende i etasjen under oss. Men ikke hekta oss videre mer med det. Ikke før det plutselig kom dype gulvristende drønn, opp fra under oss. Dunk og smell og gitarlyder, som fra dempa med en pute, og så forsterka 1000 ganger. Oida, tenkte vi. Detta kan ikke love godt. Og da lyden gradivs blei enda sterkere, og alt i rommet ikke slutta riste, gav vi opp om å få sove med det første, og satte på oss hvert vårt headset med noe bråkete fint noe.
Jeg klarte ikke la være tenke det var noe rart med detta hostellet, helt fra vi sjekka inn. Det stod HOTELL på inngangsdøra. Men på døra inn til etasjen vår, stod det HOSTEL. Detta ligna ikke på noe annet hostell vi har gjesta på turen. Hvor er fellesarealet? Og kjøkkenet? Alle de unge kule menneskene? Det vi fant, var en micro og et kjøleskap klemt sammen på et vaskerom.
Min teori er, at detta i utgangspunktet var et ok hotell. Så fant noen ut at de skulle lage et diskotek i første etasje, og omdefinerte resten av bygget til et hostel. For på ingen hotel, er det gjester som vi akseptere en sånn form for påtrengede ulyd, i samband med søvn, som det som rister i alle veggene våre akkurat nå. Vi fraråder alle som skal til San Francisco å ta inn på Elements Hostel 2425 Mission St.; Om det er søvn du vil drive med om natta.
Jeg vil og benytte anledningen til å takk de hjemreiste, som antagelig sitter på flyet akkurat nå over atlanterhavet et sted, og sover formoder jeg. Takk for laget. For latter og lange bilturer gjennom nesten 5000 miles amrikansk og kanadisk landskap. Bra opplegg! Men jeg vil ennå ikke takke alle leserne våre. Men si stå på! Indiusa er ennå ikke over. Det er mer i vente fra San Francisco.
reisefeber
Plutseleg var vi berre to. Glenn Kristian, Magnus og Dag Eirik har stått opp tidlig, pakka for livet, shoppa opp sine siste daler, tatt shuttlebussen ut til flyplassen og svusj, så var dei borte. Merkeleg nok er reisefeber smittsomt, så då eg og Jan praia ein taxi følte eg at eg var på veg bort. Eg har tatt meg sjølv i å glede meg til å ete på Naboen igjen, kjenne regnet og den friske lufta, gå med allværsjakke - alle dei fine tinga med Bergen. Det er fremdeles ganske lenge til.
No er det eg og Jan Egil igjen. Vi har tatt inn på eit anna hostel. Her er det kjempefint, med masse kleshengerar. Eg har hengt opp alle kleda mine, sjølv om vi berre skal vere her i to netter. Kontrasten til eit rom utan ein einaste hengar med fem nordmenn på shoppingkjøret er enorm.
Takk for følget, Dag, Magnus og Glenn. Kjekt de ville bli med på tur i USA. No skal eg og Jan kose oss på museum, utan det jækla maset dykkar. Snakkast til jul!
No er det eg og Jan Egil igjen. Vi har tatt inn på eit anna hostel. Her er det kjempefint, med masse kleshengerar. Eg har hengt opp alle kleda mine, sjølv om vi berre skal vere her i to netter. Kontrasten til eit rom utan ein einaste hengar med fem nordmenn på shoppingkjøret er enorm.
Takk for følget, Dag, Magnus og Glenn. Kjekt de ville bli med på tur i USA. No skal eg og Jan kose oss på museum, utan det jækla maset dykkar. Snakkast til jul!
torsdag 6. august 2009
Hjem
Det er kjedelig å pakke. Nesten like kjedelig som å barbere seg. Men jeg gjør det nå, pakker altså. Jeg har ikke noe valg. Imorgen reiser jeg til Bergen. En liten rundtur på 29timer, hvis en tar med tidsforskjellen. Heldigvis skal jeg fly med British Airways. De er flinke til å sørge for at flyturer virker litt kortere enn de egentlig er. Jeg skal ikke ta en Alexander Rybakk og be dere møte meg på flyplassen. Jeg skal bare skli stille og sakte til leiligheten min. Ikke det at jeg tror dere hadde møtt opp uansett. Ojj, nå høres det nesten som om jeg bruker omvendt psykologi for å få dere til å komme, men det gjør jeg altså ikke. Helt sant.
Grunnen til at jeg skriver denne bloggen er ikke for å fortelle om hjemreisen min. Det er ganske kjedelig i grunn. Grunnen til at jeg skriver er for å takke for turen. Først og fremst reisekompisene jeg har kjørt med, ledd med, bodd med, sovet med og hatt en fantastisk tur med. Takk gutter. Jeg ønsker også Jan Egil og Torbjørn lykke til videre.
De andre jeg vil takke er dere. Alle dere som har følgt oss på bloggen. Dere som har lest og likt bloggen vår. Alle dere som har kommentert og gitt tilbakemelding. Takk fans. Dere har vært flinke.
Nå gleder jeg meg til å bli ferdig med pakkingen slik at jeg kan legge meg. I morgen blir det skikkelig slitsomt, men det gjør ingenting. For etter alt slitet kommer et regnfylt Bergen, ny leilighet og Kaja. Jeg gleder meg.
Grunnen til at jeg skriver denne bloggen er ikke for å fortelle om hjemreisen min. Det er ganske kjedelig i grunn. Grunnen til at jeg skriver er for å takke for turen. Først og fremst reisekompisene jeg har kjørt med, ledd med, bodd med, sovet med og hatt en fantastisk tur med. Takk gutter. Jeg ønsker også Jan Egil og Torbjørn lykke til videre.
De andre jeg vil takke er dere. Alle dere som har følgt oss på bloggen. Dere som har lest og likt bloggen vår. Alle dere som har kommentert og gitt tilbakemelding. Takk fans. Dere har vært flinke.
Nå gleder jeg meg til å bli ferdig med pakkingen slik at jeg kan legge meg. I morgen blir det skikkelig slitsomt, men det gjør ingenting. For etter alt slitet kommer et regnfylt Bergen, ny leilighet og Kaja. Jeg gleder meg.
tirsdag 4. august 2009
San Fran
Det var i New York det skulle være skummelt, trodde vi. Ikke i San Francisco. San Francisco er jo fred og kjærlighet og blomster og sånne ting. Men vi har jo hatt en tendens til å havne plasser det ikke er bra for hvit norsk middelklasseungdom å havne. Og det har vi altså klart igjen. Egentlig har vi ingen valg. For hostellet ligger slik at når vi går ut porten så er vi midt i det skumleste strøket hittil på denne turen. Aldri tidligere har vi sett så mange rare og sprø bomser på samme sted. Vi går nedover gata, der står en mann og snakker høyt med seg selv, ok tenker vi og går et par meter til før vi ser en ny raring med rykninger i kroppen, litt lenger nede i gata sitter en fyr i rullestol og tar på seg buksa. Slik fortsetter det, og jeg kunne lett beskrevet 20-30 personer til. Det er tigging, roping, risting og lettere uforutsigbar og ukontrollert oppførsel overalt. Det kan virke som om bydelen har blitt angrepet av en smittsom tourettesyndromepidemi, og de som har blitt smittet gjør særdeles lite for å kontrollere ticksene sine. Vi vandrer i flokk med knyttede never og blikket rett frem, for å slippe å komme i kontakt med galningene.
Politiet har tydeligvis nok av ting å gjøre. Noe vi fikk se i går kveld da vi var på vei til en bar. Utenfor baren stod det 4 politibiler. Vi ble litt småredde, men måtte selvfølgelig sjekke ut hva som hadde skjedd.
Torbjørn: Sir. what is happening here.
Politimannen: a man was walking over the street when there was a red light.
Torbjørn: hmm, and you need 4 police cars for that?
Politimannen: we don`t like to loose.
Torbjørn: yeah, but still, 4 cars?
Politimannen: the man looked like he was on drugs. He asked me to not step on his friend, which was a praying mantis.
Torbjørn: hmm, ok.
Politiet benyttet samtidig sjansen til å kaste ut noen av gjestene på puben, som hadde med seg hunder. Nok en produktiv dag på jobben.
Nå høres det kanskje ut som om San Francisco er en kjip by, men det er det altså ikke. San Francisco er en helt topp by, selv om det er umulig å kle seg her. Været er varmt, kaldt, vind, varmt, smog, kaldt, trekk, bris osv i løpet av noen minutter. Helt sprøtt. I går var vi i Berkeley som er rett utenfor byen. Der er det mye varmere enn inne i San Francisco. I Berkeley fant jeg de to beste cdbutikkene jeg har sett, og kunne egentlig tenkt meg og blitt der hele dagen. Etter 12cder var jeg gått tom for tid.
Det har gått mye tid og penger i de mange fantastiske gatene og butikkene her de siste dagene. Spesielt fornøyd var vi med et område som heter Haights. Det var der hippiebevegelsen blomstret på 60tallet. Nå kryr det av kule og hippe og tøffe butikker der. Noe som igjen fører til at det kryr av kule og hippe og tøffe folk der.
Imorgen skal vi sykle eller gå over Golde gate bridge, tror jeg.
take care, godtfolk
Politiet har tydeligvis nok av ting å gjøre. Noe vi fikk se i går kveld da vi var på vei til en bar. Utenfor baren stod det 4 politibiler. Vi ble litt småredde, men måtte selvfølgelig sjekke ut hva som hadde skjedd.
Torbjørn: Sir. what is happening here.
Politimannen: a man was walking over the street when there was a red light.
Torbjørn: hmm, and you need 4 police cars for that?
Politimannen: we don`t like to loose.
Torbjørn: yeah, but still, 4 cars?
Politimannen: the man looked like he was on drugs. He asked me to not step on his friend, which was a praying mantis.
Torbjørn: hmm, ok.
Politiet benyttet samtidig sjansen til å kaste ut noen av gjestene på puben, som hadde med seg hunder. Nok en produktiv dag på jobben.
Nå høres det kanskje ut som om San Francisco er en kjip by, men det er det altså ikke. San Francisco er en helt topp by, selv om det er umulig å kle seg her. Været er varmt, kaldt, vind, varmt, smog, kaldt, trekk, bris osv i løpet av noen minutter. Helt sprøtt. I går var vi i Berkeley som er rett utenfor byen. Der er det mye varmere enn inne i San Francisco. I Berkeley fant jeg de to beste cdbutikkene jeg har sett, og kunne egentlig tenkt meg og blitt der hele dagen. Etter 12cder var jeg gått tom for tid.
Det har gått mye tid og penger i de mange fantastiske gatene og butikkene her de siste dagene. Spesielt fornøyd var vi med et område som heter Haights. Det var der hippiebevegelsen blomstret på 60tallet. Nå kryr det av kule og hippe og tøffe butikker der. Noe som igjen fører til at det kryr av kule og hippe og tøffe folk der.
Imorgen skal vi sykle eller gå over Golde gate bridge, tror jeg.
take care, godtfolk
quiz #2
Bilde 1
Bilde 2
Bilde 3
Bilde 4
Bilde 5
Karikaturteiknarane i San Francisco er hakket kvassare enn dei i Seattle. Kvissen går denne gongen ut på å knytte rett namn til rett bilete. Namna er Dag Eirik, Magnus, Glenn Kristian, Jan Egil og Torbjørn. Lykke til!
Abonner på:
Innlegg (Atom)