tirsdag 4. august 2009

San Fran

Det var i New York det skulle være skummelt, trodde vi. Ikke i San Francisco. San Francisco er jo fred og kjærlighet og blomster og sånne ting. Men vi har jo hatt en tendens til å havne plasser det ikke er bra for hvit norsk middelklasseungdom å havne. Og det har vi altså klart igjen. Egentlig har vi ingen valg. For hostellet ligger slik at når vi går ut porten så er vi midt i det skumleste strøket hittil på denne turen. Aldri tidligere har vi sett så mange rare og sprø bomser på samme sted. Vi går nedover gata, der står en mann og snakker høyt med seg selv, ok tenker vi og går et par meter til før vi ser en ny raring med rykninger i kroppen, litt lenger nede i gata sitter en fyr i rullestol og tar på seg buksa. Slik fortsetter det, og jeg kunne lett beskrevet 20-30 personer til. Det er tigging, roping, risting og lettere uforutsigbar og ukontrollert oppførsel overalt. Det kan virke som om bydelen har blitt angrepet av en smittsom tourettesyndromepidemi, og de som har blitt smittet gjør særdeles lite for å kontrollere ticksene sine. Vi vandrer i flokk med knyttede never og blikket rett frem, for å slippe å komme i kontakt med galningene.

Politiet har tydeligvis nok av ting å gjøre. Noe vi fikk se i går kveld da vi var på vei til en bar. Utenfor baren stod det 4 politibiler. Vi ble litt småredde, men måtte selvfølgelig sjekke ut hva som hadde skjedd.

Torbjørn: Sir. what is happening here.
Politimannen: a man was walking over the street when there was a red light.
Torbjørn: hmm, and you need 4 police cars for that?
Politimannen: we don`t like to loose.
Torbjørn: yeah, but still, 4 cars?
Politimannen: the man looked like he was on drugs. He asked me to not step on his friend, which was a praying mantis.
Torbjørn: hmm, ok.

Politiet benyttet samtidig sjansen til å kaste ut noen av gjestene på puben, som hadde med seg hunder. Nok en produktiv dag på jobben.

Nå høres det kanskje ut som om San Francisco er en kjip by, men det er det altså ikke. San Francisco er en helt topp by, selv om det er umulig å kle seg her. Været er varmt, kaldt, vind, varmt, smog, kaldt, trekk, bris osv i løpet av noen minutter. Helt sprøtt. I går var vi i Berkeley som er rett utenfor byen. Der er det mye varmere enn inne i San Francisco. I Berkeley fant jeg de to beste cdbutikkene jeg har sett, og kunne egentlig tenkt meg og blitt der hele dagen. Etter 12cder var jeg gått tom for tid.
Det har gått mye tid og penger i de mange fantastiske gatene og butikkene her de siste dagene. Spesielt fornøyd var vi med et område som heter Haights. Det var der hippiebevegelsen blomstret på 60tallet. Nå kryr det av kule og hippe og tøffe butikker der. Noe som igjen fører til at det kryr av kule og hippe og tøffe folk der.

Imorgen skal vi sykle eller gå over Golde gate bridge, tror jeg.

take care, godtfolk

3 kommentarer:

  1. haha, jeg fikk jo så det holdt av en skikkelig donut-politimann da jeg gikk på rødt jeg og, så kan kjenne meg igjen.

    og ja, absolutt alle uteliggerene snakker til seg selv i san francisco.

    SvarSlett
  2. ojoj skummelt..det som sannsynligvis er det tryggeste vil være å forsøke blende inn med lokalbefolkningen ved å tilegne seg deres stil og væremåte. go intentionally crazy,liksom

    Faren er da at ticks og ukontrollerte verbale utbrudd kan bli en vane det kan bli vanskelig å bli kvitt hjemme...

    SvarSlett
  3. en annen mulighet er se-rett-fram-og-lat-som-om-de-ikke-eksister-metoden. i dag saa vi en som var helt paa baertur. skikkelig skummel type. skreik og bar seg saa han fikk ha et helt fortau aleine.jeg saa bare rett fram og lata som han ikke var der..

    SvarSlett