happy fourth!

Det klør litt på undersia av armen. Egt slags utslett der. Og jeg klør litt i øyekroken av for lite søvn. Nå har vi akkurat våkna til den siste dagen i det store eplet. Dagen siger sakte inn gjennom halvåpne øyne, som gjerne skulle ønsket seg noen ekstra timer søvn. Men man trenger virkelig færre timer søvn her i new york. Det er noe med lufta. Ettellerannet med lyset. Noe med folka. Når vi kommer til vestkysten kan vi slappe av.

I går var det jo 4.juli. 17. mai på amerikansk, og folk gikk og sa - happy forth! Det tok litt tid før vi forstod greia. Men vi var fast bestemt på å få med oss fyrverkeriet langs hudson-elva. Et skue for søvnløse øyne, ble det sagt. Og da det nærmet seg, og vi var klare for å dra inn til byen, forsvant Dag og Magnus. Vi fikk ringt dem, og da var det liksom : - nei, vi har heller lyst å være her. vi gidder ikke dra til byen. Vi forstod ikke den plutselige helomvendingen. - Mye kulere her. Sa de. Men vi visste ikke hvor de var. - Kom, dere og. Bare gå der og der og høyre og venstre og fram og tilbake. Og med den veibeskrivelsen tura meg og Torbjørn ut i en levenfyldt 4.juli-kveld, for å spore opp en fest som plutselig skulle rettferiggjøre det å droppe fyrverkeriet.

- Hey you guys, are you from the neightborhood?
- Øøøø. No, we are living in the hostel across the street.
- Ok. My name is Mike. I live here. Feel free to join the party.

Der stod vi. Med en fremmed i new york, og fikk være med på festen hans. Vi hadde jo forventa å finne Dag og Magnus der, men da vi kom inn i en slags stue/studio, forstod vi at, nei, her kunne det ikke være. Det var en del folk der. Noen var hippe. Andre var bare kule. De stod og hang rundt om i rommet, og sendte oss hippe og kule bekreftende nikk, da vi kom inn. Stemninga var trykka og lufta var tett av svette og alkohol. Detta kunne langt fra rettferdiggjøre å ikke dra å se fyrverkeriet, tenkte vi, og ringte opp de andre.

- Hey. Hvor er dere? Og etter en del oppklarende ord, og en mer detaljert beskrivelse av veien, befant vi oss snart på den samme festen. Og da stod det klarere for oss at det kunne være et godt alternativ til fyrverkeriet. Festen var på et tak. Der det var rigga til med band og grill. Folk strømma på, og stemningen var upåklagelig. Folk skøyt raketter i vilden sky. Men ikke sånne norske farlige raketter. Men litt uskyldige kinaputter, som bare gav fra seg et lite smell. Sammen med en sol i nedgang over Manhattan, var det en riktig fin plass å være på den amerikanske nasjonaldagen. Og da det viste seg at vi kunne se deler av fyrverkeriet i byen, fra taket vi stod på, da blei det hele enda litt bedre. En platesnurrer snurra plater inn i de små timer. Vi var der bare til timene var sånn middels store. Rundt midnatt tok vi turen til williamsburg for å hilse på de hippe og kule der. En gammel dame bak en bar, serverte oss øl i noen gigantiske isopor-krus. Vi kapra en jukebox, og tok kontroll over musikken. Og plutselig var 4. juli ikke mer enn en liten hodepine og en tørst munn. En anelse svimmel.