bra bra

Bra reist! Bra kjørt! Bra parkert! Bra blogga! Bra spilt poker! Bra ikkje knust trynet på kvarandre (så mye)! Bra blitt med på turen! Bra tatt bilder! Bra drukke øl (og bacardi razz + sprite)! Bra snorka! Bra delt dobbeltseng! Bra blitt karikaturtegna! Bra drukke vin (og så øl, og så sloss og så blitt venner igjen)! Bra spist sykt masse burger! Bra spist sykt masse sushi! Bra rafta! Bra hika opp Angels Landing! Bra gått rundt i gatene! Bra blitt solbrent! Bra kjørt berg-og-dal-bane! Bra kjørt seg vill med GPS! Bra poeng! Bra bra bra!

Bra tur, folkens.

post #end

detta blir min siste blogg paa indiusa.
jeg suser rundt mellom hoeye bygg og proever aa bruke opp baade tid og penger til overs.
torbjoern er reist mot soer.
videre paa nye eventyr.
takk for foelge, og ha det bra der i san diego!
og takk til alle som har foelgt bloggen videre, selv paa mindre enn halv bemanning.
naa venter norge.
og alt og alle som er kjent der.
gleder meg.

snakkes!

bilder og ymse

jan-egil på den lille benken.

torbjørn på den lille benken.

bisonokser er de kjedeligste dyrene som finns. de bare står der.

sanfrancisco og meg.

dette er tilsynelatende en helt vanlig busk. men ved litt mer granskning, gjerne ved å trykke på bildet, vil det vise seg at det er mer til bildet enn øyet først fanger opp.

under er det bilde av en bro i sanfrancisco som ikke er goden gate bridge. men som vi syntes også burde få litt oppmerksomhet. den fortjener det.

det er uvisst hva torbjørn tenker her. men i bakgrunnen er golden gate bridge.

i dag kåret vi verdens beste klatretre. det var ubeskrivelig og som en drøm å klatre i. en-gang-i-livet-klatre-i-tre-opplevelse.

man skulle tro det var solnedgang på bildet. men det er det altså ikke. bare fotomanipulasjon og triks. men den lyktestolpen.

kunst og denslags

det var mandagen etter søndagen.
planen var å stå skikkelig tidlig opp, og gni søvnen ut av øya sammen med byen.
men tidlig blei litt seinere enn planlagt, og byen var ikke særlig søvnig da vi trappa ut i gata, rett på sola midt i ansiktet.
men det var ikke seint heller.
vi rakk akkurat å komme litt for tidlig, til de åpna dørene på SFMOMA - san francisco museum of modern art.
det var dagen for en liten kunstpause.

torbjørn tolker kunsten med hele seg


førstemann opp i cafeen på toppen! det ble oss.
vi flotta oss med kunstkaffi på taket, sammen med skulpturer og kunst og altslags på alle kanter.
vi blei enige om å hive oss på en gratis rundtur med en kunstkjenner.
det skulle bli bra å få litt kjøtt og blod på kunsten, som ofte ligna skummelt mye på knokler og skjellett og en plass var det et kunstverk av minst hundre porselens-støpte hjerner i en stabel

jeg tolker kunsten med hele meg


jeg tror det var fem etasjer tettpakket med kunst.
malerier og skulpturer og noen videoinstallasjoner rundt om.
mye av kunsten hadde jeg sett fra før i bøker eller på tv.
sammen med hun, som visste seg på kunsten, blei vi hjulpet til å se litt mer.
litt bak kunsten og det som først ligna en blankpolert gullfisk viste seg å være en dame!
det hadde jeg aldri trodd.
da rundturen var over, og jeg skulle se på kunsten med egne øyne igjen, lånte jeg fort en audioguide for å få svaret på kunsten rundt meg.
jeg tror jeg har lært mye.

det er viktig å se ut som om du tenkjer skikkelig nøye gjennom det som
blir sagt av en som kan kunst og nikke bekreftende hele tia. da tror alle
du har skikkelig peiling


ellers,siden sist, er vi på nytt hostel.
usahostels, like ved der vi bodde først: adeleid hostel.
begge kan jeg trygt anbefale(kanskje spesielt usahostels) til framtidige sanfranciskere, som vil bo på en på en billig måte.

treminuttarsfilmfestivalen

Kortfilmfestival sto det i gratisavisa, kjempekorte filmar faktisk, faktisk bare tre minuttar lange. Kjole og kvitt sto det òg, eller "black tie" som dei kallar det her. Me spurte mannen i døra om billettar fleire timar før, han sa det var viktig at me stasa oss opp, då det kom til å vere paparazziar der. Oi, tenkte me, gjekk inn på næraste bruktsjappe og kjøpte kvit skjorte og svart slips til Jan Egil. Eg hadde ei fisefin blå skjorte og eit stripete slips og tenkte det fekk halde. Begge hadde svarte dongeribukser, eg hadde svarte converse og cardigan, Jan hadde finsko og -jakke. Ganske bra, syns me, og gjekk til filmfestival.

Joda, raud løpar og paparazzi venta då me kom, men det var ein ironisk raud løpar, og ironiske paparazziar. Megahipt, kult og morosamt, med andre ord. Me fekk namneskilt med kjendisar på, Jan blei Bill Murray og eg blei Fred Astaire. Me betalte oss ikkje inn, men donerte ein sum mellom 5 og 20 daler. Foreslått donasjon for ein boks øl var 3. Me donerte ein god del pengar. Filmane var korte, som lova, og stort sett ganske dårlege. Noko var artig, ein god del var pretensiøst og ca eit par av dei 30 filmane var gode. Det heile minna stygt om noko me kunne ha gjort på Media og Kommunikasjon (vidaregåande skule). Etter å ha donert litt for mykje pengar til øldama, fann me ei anna dame som skreiv dikt på sparket. Jan Egil fekk ho til å skrive eit dikt til meg, noko som virka farleg romantisk.



Me hang ut med "filmkunstnerar" som tok seg sjølv ganske så alvorleg, på bakrom med gratis champagne, ost, kjeks og selleri. Etter kvart kåra dei ein vinnar, folk gjekk til andre plassar som tok betalt for øl på gamlemåten, me hang oss på, og så hugsar eg ikkje stort meir, men eg vakna opp med Jesus H. Christ på rompa.


Kan hende kjem det bilete av oss på http://www.threeminutefilmfestivalsf.com/


EXTRAblog:
Bonusquiz: Kva bygg er dette? (Me veit ikkje, så bevis er bra.)

til dag

Huset til nokon, men kven?


Sitat av nokon, men kven?


Tada.

elementer av bråk

Bare timer etter forrige blogg av Torbjørn, sitter jeg og oppdaterer bloggen igjen. Forhistorien er denne:

Visst var vi enige om at detta var et flott hostell. Vi fikk et eget rom med køyseng og bad, og med kleshengere på et stativ. Standarden kunne ligne på sånn vi hadde sett det på hotell. Jaggu ikke dårligere. Så vi hang ut, slappa av, leste og gikk for å spise middag. Det hele var så rolig. Så stille. Vi var ikke fem. Bare to.

Etter en god middag fra et søramrikansk land, rusla vi tilbake mot hostellet, og blei enige om å ta en tidlig kveld for å utnytte hele lørdagen. Bare lese og lirke søvnen fram før midnatt. Skulle ikke bli vanskelig det. Tenkte vi.

Vi hadde sett det lå en resturant eller lignende i etasjen under oss. Men ikke hekta oss videre mer med det. Ikke før det plutselig kom dype gulvristende drønn, opp fra under oss. Dunk og smell og gitarlyder, som fra dempa med en pute, og så forsterka 1000 ganger. Oida, tenkte vi. Detta kan ikke love godt. Og da lyden gradivs blei enda sterkere, og alt i rommet ikke slutta riste, gav vi opp om å få sove med det første, og satte på oss hvert vårt headset med noe bråkete fint noe.

Jeg klarte ikke la være tenke det var noe rart med detta hostellet, helt fra vi sjekka inn. Det stod HOTELL på inngangsdøra. Men på døra inn til etasjen vår, stod det HOSTEL. Detta ligna ikke på noe annet hostell vi har gjesta på turen. Hvor er fellesarealet? Og kjøkkenet? Alle de unge kule menneskene? Det vi fant, var en micro og et kjøleskap klemt sammen på et vaskerom.

Min teori er, at detta i utgangspunktet var et ok hotell. Så fant noen ut at de skulle lage et diskotek i første etasje, og omdefinerte resten av bygget til et hostel. For på ingen hotel, er det gjester som vi akseptere en sånn form for påtrengede ulyd, i samband med søvn, som det som rister i alle veggene våre akkurat nå. Vi fraråder alle som skal til San Francisco å ta inn på Elements Hostel 2425 Mission St.; Om det er søvn du vil drive med om natta.

Jeg vil og benytte anledningen til å takk de hjemreiste, som antagelig sitter på flyet akkurat nå over atlanterhavet et sted, og sover formoder jeg. Takk for laget. For latter og lange bilturer gjennom nesten 5000 miles amrikansk og kanadisk landskap. Bra opplegg! Men jeg vil ennå ikke takke alle leserne våre. Men si stå på! Indiusa er ennå ikke over. Det er mer i vente fra San Francisco.

reisefeber

Plutseleg var vi berre to. Glenn Kristian, Magnus og Dag Eirik har stått opp tidlig, pakka for livet, shoppa opp sine siste daler, tatt shuttlebussen ut til flyplassen og svusj, så var dei borte. Merkeleg nok er reisefeber smittsomt, så då eg og Jan praia ein taxi følte eg at eg var på veg bort. Eg har tatt meg sjølv i å glede meg til å ete på Naboen igjen, kjenne regnet og den friske lufta, gå med allværsjakke - alle dei fine tinga med Bergen. Det er fremdeles ganske lenge til.

No er det eg og Jan Egil igjen. Vi har tatt inn på eit anna hostel. Her er det kjempefint, med masse kleshengerar. Eg har hengt opp alle kleda mine, sjølv om vi berre skal vere her i to netter. Kontrasten til eit rom utan ein einaste hengar med fem nordmenn på shoppingkjøret er enorm.

Takk for følget, Dag, Magnus og Glenn. Kjekt de ville bli med på tur i USA. No skal eg og Jan kose oss på museum, utan det jækla maset dykkar. Snakkast til jul!

Hjem

Det er kjedelig å pakke. Nesten like kjedelig som å barbere seg. Men jeg gjør det nå, pakker altså. Jeg har ikke noe valg. Imorgen reiser jeg til Bergen. En liten rundtur på 29timer, hvis en tar med tidsforskjellen. Heldigvis skal jeg fly med British Airways. De er flinke til å sørge for at flyturer virker litt kortere enn de egentlig er. Jeg skal ikke ta en Alexander Rybakk og be dere møte meg på flyplassen. Jeg skal bare skli stille og sakte til leiligheten min. Ikke det at jeg tror dere hadde møtt opp uansett. Ojj, nå høres det nesten som om jeg bruker omvendt psykologi for å få dere til å komme, men det gjør jeg altså ikke. Helt sant.

Grunnen til at jeg skriver denne bloggen er ikke for å fortelle om hjemreisen min. Det er ganske kjedelig i grunn. Grunnen til at jeg skriver er for å takke for turen. Først og fremst reisekompisene jeg har kjørt med, ledd med, bodd med, sovet med og hatt en fantastisk tur med. Takk gutter. Jeg ønsker også Jan Egil og Torbjørn lykke til videre.
De andre jeg vil takke er dere. Alle dere som har følgt oss på bloggen. Dere som har lest og likt bloggen vår. Alle dere som har kommentert og gitt tilbakemelding. Takk fans. Dere har vært flinke.

Nå gleder jeg meg til å bli ferdig med pakkingen slik at jeg kan legge meg. I morgen blir det skikkelig slitsomt, men det gjør ingenting. For etter alt slitet kommer et regnfylt Bergen, ny leilighet og Kaja. Jeg gleder meg.

San Fran

Det var i New York det skulle være skummelt, trodde vi. Ikke i San Francisco. San Francisco er jo fred og kjærlighet og blomster og sånne ting. Men vi har jo hatt en tendens til å havne plasser det ikke er bra for hvit norsk middelklasseungdom å havne. Og det har vi altså klart igjen. Egentlig har vi ingen valg. For hostellet ligger slik at når vi går ut porten så er vi midt i det skumleste strøket hittil på denne turen. Aldri tidligere har vi sett så mange rare og sprø bomser på samme sted. Vi går nedover gata, der står en mann og snakker høyt med seg selv, ok tenker vi og går et par meter til før vi ser en ny raring med rykninger i kroppen, litt lenger nede i gata sitter en fyr i rullestol og tar på seg buksa. Slik fortsetter det, og jeg kunne lett beskrevet 20-30 personer til. Det er tigging, roping, risting og lettere uforutsigbar og ukontrollert oppførsel overalt. Det kan virke som om bydelen har blitt angrepet av en smittsom tourettesyndromepidemi, og de som har blitt smittet gjør særdeles lite for å kontrollere ticksene sine. Vi vandrer i flokk med knyttede never og blikket rett frem, for å slippe å komme i kontakt med galningene.

Politiet har tydeligvis nok av ting å gjøre. Noe vi fikk se i går kveld da vi var på vei til en bar. Utenfor baren stod det 4 politibiler. Vi ble litt småredde, men måtte selvfølgelig sjekke ut hva som hadde skjedd.

Torbjørn: Sir. what is happening here.
Politimannen: a man was walking over the street when there was a red light.
Torbjørn: hmm, and you need 4 police cars for that?
Politimannen: we don`t like to loose.
Torbjørn: yeah, but still, 4 cars?
Politimannen: the man looked like he was on drugs. He asked me to not step on his friend, which was a praying mantis.
Torbjørn: hmm, ok.

Politiet benyttet samtidig sjansen til å kaste ut noen av gjestene på puben, som hadde med seg hunder. Nok en produktiv dag på jobben.

Nå høres det kanskje ut som om San Francisco er en kjip by, men det er det altså ikke. San Francisco er en helt topp by, selv om det er umulig å kle seg her. Været er varmt, kaldt, vind, varmt, smog, kaldt, trekk, bris osv i løpet av noen minutter. Helt sprøtt. I går var vi i Berkeley som er rett utenfor byen. Der er det mye varmere enn inne i San Francisco. I Berkeley fant jeg de to beste cdbutikkene jeg har sett, og kunne egentlig tenkt meg og blitt der hele dagen. Etter 12cder var jeg gått tom for tid.
Det har gått mye tid og penger i de mange fantastiske gatene og butikkene her de siste dagene. Spesielt fornøyd var vi med et område som heter Haights. Det var der hippiebevegelsen blomstret på 60tallet. Nå kryr det av kule og hippe og tøffe butikker der. Noe som igjen fører til at det kryr av kule og hippe og tøffe folk der.

Imorgen skal vi sykle eller gå over Golde gate bridge, tror jeg.

take care, godtfolk

quiz #2

Bilde 1

Bilde 2

Bilde 3

Bilde 4

Bilde 5

Karikaturteiknarane i San Francisco er hakket kvassare enn dei i Seattle. Kvissen går denne gongen ut på å knytte rett namn til rett bilete. Namna er Dag Eirik, Magnus, Glenn Kristian, Jan Egil og Torbjørn. Lykke til!

vin og flottings

Så la vi sonoma bak oss. Et pent lite vindistrikt uttafor san francisco. Ikkeno søppel i gatene eller smog og tagging. Luksusbiler pynta fortauskantene og velfriserte amrikanere i dyre mokasiner speilte seg i blanke butikkvinduer. Detta er en bra plass, sa vi. Her bor vi.

Tanken var å løfte roadtripen opp på en mer kultivert hylle. Med vinsmaking og kred kunnskap om hele denna vingreia. Ørlite nippe til, men spytte ut. God gratis vin sammen med velfriserte amrikanere med perlebelagte smykker og italienske vesker. Det var vinsmakerier hele veien. Annenhver bygning i den lille byen tilbød høflig smaksprøver på vin.

Motellet vi fant var i god stand. Med pool og spa. Og rommet var ikke trangere enn vi hadde overlevd tidligere. Og betjeningen var over gjennomsnittet hyggelig. Problemet var bare at det gradvis gikk opp for oss at smakinga ikke varte lenger enn til klokka seks. Da var det liksom stengt på sånne plasser, ble vi fortalt. Jaja, sa vi. Om vi må betale for vinen, så får det heller være. Vin bør det iallefall være nok av i denna byen.

Motellet var ikke lenger unna enn at vi kunne spasere til sentrum. Så vi drøya turen ut, og kjørte spa og pool til huden på hendene begynte å bli skrukkete. Spa er ikke uvanlig på motell i usa. Men det er ikke mer fansy enn et godt oppvarma bad med litt sterke strømmer i. Anlegget lå i bakgården og det var store palmer rundt. For meg var det hele en liten peak av behagelig fornemmelse.

Så dansa vi innover mot sentrum i nye klær og sko og kanskje litt solbrente skuldre. Flass var det iallefall mye av. Men fornøyde hele banden. Vel. Helt til vi forstod at det som noen timer tidligere hadde vært en by med liv og travle ryddige gater, nå var nesten folketom og stille. Der det fortsatt var åpent satt amrikanere i glatte skjorter med gullbelagte mansjettknapper og nippa til den røde vinen sin. Vi hadde vel håpa på et mer folkelig sted. Med folk litt som oss, som kultivert ville tøffe seg litt. Og heldigvis viste det seg å være et sånt sted. En dubliners i et smug et sted. Men, skal vi virkelig gå på irsk pub kvelden som skulle være dedikert høykultur. Jada, selvfølgelig skulle vi det.

Vi bestilte en flaske vin, og da den kom på bordet delte vi broderlig helt nøyaktig mellom oss(med stettglassa på rekke og rad for å måle). Vi flotta oss og skålte. Noen bestilte litt mat, andre litt ost og kjeks. Velstand.

Etter den flaska med vin, bestilte vi øl resten av kvelden. Nok får være nok sa vi, og skåla med drikke med skum. Et tips til andre som tenker å prøve vinsmaking, er å planlegge det hele litt bedre enn vi gjorde.

I dag bor vi på et hotell i Oakland. Bare steinkastet fra San Francisco. Dit drar vi i morra. Siste etappe av turen. To av oss vil ha seks dager der. De andre tre har hele tretten dager. Folk har hele veien sagt at det er en bra by å oppholde seg i. Vi gleder oss.

veien

De siste dagene har vi vært On the road, på ekte. Vi har kjørt forbi strender, klipper og fantastisk natur. Vi har kjørt gjennom og over trær. Vi har gått blant gigantiske trær, og både tatt og tisset på dem. Vi har kjørt forbi elger, hjorter, fasaner, ørner og sjøløver. Vi har kjørt forbi fjelløver, som vi nesten så. Vi har løpt i fra bjørner som vi ikke så, men som nok var i skogen et sted. Vi har nesten kjørt på en hjort og en skunk. Vi har funnet ut at vi ikke har blitt noe bedre i golf siden sist gang vi spilte. Vi har kjørt på smale, svingete veier midt på kvelden. Vi har drept mange insekter med bilen vår. Vi har sjekket inn på motell i siste liten. Vi har bodd 5 «store» gutter på samme lille motellrom, fordi det er billigere. Vi har ledd og vi har diskutert. Vi har vært mette og sultne. Vi har kjørt en hel masse helt til vi kom til Sonoma. Det er der vi er nå. Her har de en god del vin. Vi er ganske sikre på at vi kommer til å ha det ok her, før vi kjører siste lille etappe til San Francisco.

konsert

Jeg står der omringet av hipstere. Lamslått.. Hva pokker er det som skjer? Ansiktene til de andre publikummerene sier det samme: vi er vitne til noe magisk.

Jeg dumpet innom lokalet ved en tilfeldighet. Bandet består av 10menn. De ser hverken kule eller flinke ut. De hadde countryinstrumenter. Og en liten kineser på tamburin. De ligner litt på det norske kultcountrybandet Mom and Johnson Loneliness missed the 12^th loveboat. Bandet begynner konserten. Hmmm, lovende start. Vokalisten kan jo synge. Nei vent. Det er flere som synger. Minst 5, og de synger bra hele gjengen. Publikum klapper. De liker det de hører. Energisk country. Kineseren med tamburin setter seg ned bak slagverket. Det er plutselig to trommiser som spiller, på en gang! Det er en gal mann på fiolin. Det er steelgitar, vanlige gitarer og banjo. Det er galskap og ekstase. Bandet letter og publikum blir med på flygeturen. Etter 40minutter lander bandet og går av scenen. Kun svetten deres ligger igjen. Publikum står tilbake og måper. De vet at de har vært med på noe unikt. Bandet heter the Maldives. Sjekk ut, sjekk ut.

http://www.myspace.com/themaldives

Vi er ferdig med Seattle og festival. Vi har sett band som Black Lips, Built to spill, the Pains of being pure at heart, the Thermals, Gossip og Sonic youth. Nå kjører vi nedover kysten mot San Francisco. Tipper det blir en fin tur.

usaquiz

Her er en liten quiz til våre lesere. På en rundttur i Seattle forleden, bestemte en av oss seg for å la seg karrikere av en (mest sansynlig) anerkjent karikatur-tegner like ved Space Needle Seattle down town.

Løsningen på quizen blir annonsert om to dager. Legg forslag inn som kommentar.

Altså: hvem er den karikerte?

om å lure systemet

Helt først tenkte vi motellet var dårlig. Det var krøll med reservasjonen og dama i resepsjonen gjorde sitt ytterste for ikke å hjelpe oss. Men det ordna seg til slutt. I tillegg oppdaga vi at det lå en døgnåpen Jack In A Box* 50 meter fra rommet vårt. Som bestilt nå som vi skulle på festival og regna med å komme ørlite seint hjem om kvelden, og gjerne sultne og klare for en liten nattmatsbit å gripe.

Og som tenkt som akkurat sånn blei det. Det var ørlite seint og vi var sultne og skikkelig klare for en saftig burger eller lignende. Det vil si, det var egentlig bare meg og Dag som hadde natthunger. Resten gikk og la seg.

Okei, det ser ut som om vi må bestille maten gjennom en drive thru-en. No problem. Vi stilte oss i kø bak fire kjøretøy og gleda oss. Gradvis rykka vi framover i køen og der, stod vi foran en høytaler og sa høyt og tydelig det vi ville ha å spise. Men ingen respons fra høytaleren, så vi sa det en gang til, med tydeligere stemme. But no sound from the speaker. Vi antok de hadde forstått oss, og var allerede klare med en Dobbel Bacon Cheeseburger og en Teryakibowl. Så vi gikk fram til et vindu lenger framme for å hente bestillingen.

Håpløst opplegg. Vi måtte banke på ruta for å få oppmerksomheten til de i sjappa. De gestikulerte et slags språk som sa nei nei. Som om det ikke var noe mat for oss. Vi tenkte det måtte være en stor misforståelse. Vi banka på ruta igjen. Men det var fortsatt som om de sa nei nei på engelsk, men bare med hendene. Så fikk vi øye på et skilt, utilgjendelig nede til høyre, hvor det stod at ingen uten eget kjøretøy ville bli servert i drive thru-en. Fillern! sa vi, og var ganske irriterte fordi vi var så sultne. Da vi gikk forbi en busk like ved, sparka vi i noen av bladene så de dirra godt.

Nå var gode råd dyre, for vi var skikkelig sultne. Heldivis visste vi dollarn var gått ned i forhold til de norske kronene, så ideen om å praie en taxi for å ha et kjøretøy å bestille mat med i drive drive thru-en, ble ikke så uoverkommelig dyrt. Som tenkt som praia som bestilt som mett og som fornøyd for å ha lurt systemet. Bestilt mat uten eget kjøretøy. Vi ler av regler om eget kjøretøy for å bestille mat ørlite seint. Ha ha.

*Jack in a box er en av veldig mange fastfood-kjeder i usa.

Dag nyter et fortjent stykke nattmat sammen med Glenn Kristian, som kom for å holde oss med selskap

kryssblogging

Eg veit ikkje om dette har kome fram i bloggen til no, men me har faktisk treft på andre norske bloggerar her i statene, nesten heilt tilfeldig. Ho eine såg slik ut:












Dei har ein megafin blogg på http://usaklighet.blogspot.com

No er vi i Seattle, som eg ikkje heilt veit om eg likar; me må vise pass for å få kjøpe øl.

Mat i USA

Jan Egil har fått sansen for sushi.

Rosa skumbolle med sjokoladekake inni. Helt ok.

En medium sandwich.

Fat med donuts. Kostet 4 doller.
Ikke rart de er feite her borte.

elveriing og sånn tøffe gutter gjør før frokost

Det var som om hanen gol, bare den gjore ikke. For i vancouver er det ingen haner som galer, bare lyden av en stor by som våkner. Og lyden av 5 norske gutter som gjesper og sleper på et halvtrøtt sinn over fotgjengerfeltet mot bilen, for å kjøre avgårde mot dages store happening. Vi skulle rafte. Eller elveri, for å prøve på en elegant fornorsking. Vi hadde bare en god time foran oss til elva, og selv om ingen sa noe, tror jeg alle var litt nervøse. Vi hadde allerede snakka om at folk hadde dødd av å elveri.

- Hey you guys! So your off into the wild river today? Yeah, thats cool.

I en gul gammel skolebuss ble vi frakta opp og opp og helt opp til toppen av elva. - Yeah guys, here we are. Thats cool.

Alle blei vi samla i en ring rundt instruktøren. Der blei vi proppa fulle av alle de ulykkene vi kunne komme utfor i elva. Alle i-værste-fal ,vi måtte være bevisst. Og alle tekniske nødvendigheter vi MÅTTE ha klart inne, før det var "trygt" i la elva ta i mot oss.

- Yeah guys, thats all. Are you sure you understood all? Cool booys.
- Jepp. Sa vi. Og ja, han var en dyktig instruktør. Vi følte oss gjerne ganske klare. ganske ørlite omtrent.

Over oss var himmelen helt blå. Rundt oss var trærne store og fullstendig grønne. Under oss rant elva, klar som snøsmelta vann og kald som hypothermia. - Okey guys, then we`re off. Og der var det bare oss og elva. Elva og oss. Strøm og oss. Døden og livet.

Opp og ned og hit og dit og sprut og vann og kaldt og kult og strøm og kaldt og ned og opp og plutselig spratt vi fra en stein og sprut og - go on boys! your doing good! Og fem kalde nordmenn padler for livet med strømmen og jeg tror ingen kunne klart det bedre enn oss den dagen nedover det stryket og instruktøren sa - good job guys! your doing great!.

Med pusten i bakken, og beina på land, var vi endelig 2 mil lenger nede i elva. Å elveri var jo ingen sak. Ingen sak for oss. Vi ler av å elveri opp i ansiktet. Ha ha.

Nå skal vi på Desemberist-konsert i vancouver. Vi gleder oss. Hipp hurra.

New kid in the flock

I det jeg ankom Las Vegas så jeg for meg norske flagg og velkomstrop i gate'n, men ble istedet møtt av en nesten tom gate fylt til randen av enarmede banditter - det var ingen tvil, jeg hadde landet i rett by. Den slående mangelen på norske flagg og rop stakk dypere i det jeg plukket bagasjen av båndet, var uten mobildekning og fremdeles ikke hadde sett noe til mitt kommende reisefølge. Etter litt fomling får jeg endelig mobilen oppegående og Torbjørn på tråden:
- Hei, hvor er dere?
- Jeg er på Stratosphere, spiller pokerturnering.
- Er det ingen som kommer?
- Jo, Magnus og Jan-Egil er på vei.
- Ok, har du nr til Magnus?
...
- Klikk -

Ringer Magnus:
- Hei, hvor blir det av dere?
- Jeg tror kanskje vi er på feil flyplass..
- Ok, jeg er på McCarran Terminal 1, hvor er dere?
- Tror kanskje vi ser flyplassen din herfra, men GPS-dama sier det er 25 minutt dit.
- Javel, jeg får finne en shuttle eller noe, prøver ta kontakt igjen på hotellet.
- Klikk -

Den norske velkomsten trodde visst jeg reiste småfly, men det har jeg dessverre hverken sertifikat eller råd til..

Jeg har bare vært i overkant av en uke sammen med norskamerikanerne, selv om ankomsten i Las Vegas allerede er blitt en svak erindring bakerst i hjernebarken. Sanseinntrykkene har komt på løpende bånd og det begynner allerede å bli vanskelig å skille dagene fra hverandre.

Jeg ankom som den stygge andungen - likblek og uten den godt innarbeidede amerikanske stilen gjengen hadde pådradd seg fra New York og Los Angeles. Det tar tid og pågangsmot å bryte opp rollene og finne sin plass i gjengen. Når jeg nå har begynt å få litt sol på skrotten så de andre ikke blendes av mitt nærvær, kjøpt litt nye klær og slått tilbake til min AussieAmerikanske-"dialekt" ser det ut til å ha hjulpet. Selv om jeg fremdeles føler meg litt annerledes føles det som jeg begynner å bli akseptert som gjengens stygge andunge i det vi samlet forlater de forente stater, og setter kursen for Canada...


- The ugly duckling

Hei

Førs av alt, beklager for lite oppdatering de siste dagene. Men med altfor mye å gjøre og altfor liten tid til å skrive ble det slik.

Derfor må jeg gi en kort oppsummering av de siste dagene. Etter Reno kjørte vi videre til Lake Tahoe, med Kaja som medpassasjer. Der badet vi, og ble røde, før vi kjørte videre til Sacramento. Der gjorde vi ikke stort annet enn å se Brùno på kino. Den var ganske drøy, litt teit, og morsom innimellom. Og så ble vi nesten påkjørt av en trikk. Magnus spilte poker som vanlig. Pokersjefen sa "what is this? a fuckin high school musical?" Vi så visst litt unge ut. Fra Sacramento gikk veien videre til Portland. Det var en drøy kjøretur som varte hele dagen. Dagen etter var også satt av til kjøring. Vi krysset grensen til Canada og er nå i Vancouver. Der bor vi på et passe shabby hostel med passe shabby folk, akkurat som oss. Eller kanskje hakket verre. Vi var ute på livet første kvelden her. Så dagen etter ble brukt til golfing. En perfekt sport for trøtte kropper. Dagen i dag skulle vi bruke i Whistler, som visstnok er et fjell vi burde ha besøkt. Vår nye canadisk venn Jaime skulle ta oss me, men det er vanskelig å planlegge og holde kontakt med folk uten mobiltelefon. Derfor ble dagen i brukte på å spankulere rundt i sentrum. Helt ok. I morgen skal vi rafte. Og vi har valgt den mest vågale eleven. "For de som har raftet før, eller for nye som er godt trente og entusiastiske". Passer oss utmerket. I morgen kveld skal vi på konsert med the decemberists. Så so long.

(ps. kommentarer på innleggene våre er veldig motiverende for videre blogging)

Hvor mye er klokka nå egentlig? Åssen dag er det? Tror det er seint, og kanskje det er helg. Dager og tid flyter sammen til en strøm, sammen med inntrykk og opplevelser. Akkurat nå ligger jeg i en king size bed på et firestjerners hotell på et svitterom. Tror byen heter Rino.

Tror ikke jeg har bodd mer luksus. Rommet er jo stor og fint og sånn, med diger flatskjerm på veggen og utsikt ut høyt over byen. Men det som virkelig gjør rommet til hakket over vanlige rom på et firestjerners hotell, er alle dimmebryterne. Først var det gøy at nattbordslampa mi hadde dimmebryter med 6 forskjellige lysvariasjoner. Så var det gøy at badet hadde 5 forkjellige dimmebrytere. En i dusjen. En på dass og ellers rundt om på det enorme toalettet(med boblebad). Men det som tok kaka var dimmebryteren med 6 forskjellige lysvariasjoner som hørte til klesskapet. Makan!

Vi er fire mann på dette luksusrommet, og måtte betale hele 10dollar hver for å oppgradere fra et vanlig rom. Et rom som i utgangspunktet var latterlig billig. Og grunnen til at det er så billig, er at hotellet er et overdådig casinohotell. Vi er i staten Nevada, samme stat som Las Vegas, og her er det lov med gambling og sånn. Så det er vel det de egentlig tjener penger på. Samme var det i Vegas. Helt latterlig billig å bo. Men for mange, en ugunstig by å gjøre ting i. Som å spille blackjack eller blinkende banditter med bare en arm.

I dag var dagen vi besøkte Yosemite. En nasjonalpark et sted i California. Gigantisk og høyt over havet med masse fjell og trær og ville dyr, som bjørn. Vi kjørte mangfoldige timer for å komme fram. Hadde lagret sekkene våre med vann og solkrem. Forhørt oss med kjentsmann-Rangern og la på vei. Vi blei sent i retningen mot et fossefall som skulle være et ca gisp-opplevende stykke vakkert-fasinerende natur. Så da veien starta på et slags asfalt-fortau med mennesker i flokk, tenkte vi at, dette var nok bare starten, så ville villskapen av en natur vise seg etter hvert. Men asfalten bare fortsatte, og menneskene gikk stadig i kolonne. Stadig. Og helt fram til der elva blei til et fossefall. Og greit nok, det var et vakkert stykke foss, men hele opplevelsen blei vel litt redusert av den mangleden følelsen av villmark og med en kjedelig tilrettelagt sti. Og det blei med den opplevelsen i yosemite. Vi rakk ikke mer. Men nå vet vi til neste gang at det kan være lurt å sjekke ut alternative ruter på internett i forkant, og helst ta med telt og primus for å komme langt nok inn i det ubefolka ville. Til der bjørnen tusler for seg selv og plukker blåbær.

I morra går turen til Tahoe Lake og Kings Beach. En stor innsjø, delvis i california og delvis i staten nevada. En plass for å rekreere og gjøre lite nytt under sola tenker vi. Skal bli godt nå, etter intensive dager på veien.

her et bilde av skapet med lysdimmer. et luksusskap.

kaktus

I USA har de ekte kaktus. Ikke sånne små de har i blomsterbutikkene i Norge, og som man gir til dem man ikke liker. Eller til dem som ikke har så grønne fingre. Kaktuser trenger nesten ikke vann lærer man som liten. De er robuste, sier man gjerne. De ekte kaktusene, som de har i USA, ligner på de man ser i cowboyfilmer. Da kan cowboyen eller indianeren skjære i kaktusen og drikke kaktussaften, hvis de er tørste. Og man er gjerne tørst når man ser ekte kaktuser. De vokser jo der det er tørt og varmt. Jeg tok på en kaktus. En ekte en. Den var varm og litt myk. Jeg tok ikke på stikkertene, men jeg fikk en liten stikkert som jeg ikke så, i fingen. De små kaktusene i USA er også ekte, selv om de er små og ligner på de uekte man har i vinduskarmen i Norge. Kaktuser er fasinerende.

Livsfarlig lek med livet

Nordmann sjokkerte i Grand Canyon søndag ettermiddag.

En gruppe med fem norske menn stod ved kanten av gigantiske Grand Canyon, da en av dem plutselig stilte seg opp på hendene. Sjokkerte vitner, fra mange land, stirret med vanntro i øynene, og trodde knapt det de så, mens nordmannen stod opp ned på kanten. Vennene til den eksentriske nordmannen, synes det hele var betydelig morsommere enn de andre tilskuerene. Nordmennene forstod ikke alvoret i situasjonen. De smilte og tok bilder mens vennen deres stod med hodet over kanten og døden rett under seg. Watch those handstands near the clip, sa en bekymret tilskuer til nordmennene. Det hele er blåst ut av alle proposjoner, uttalte nordmennene i etterkant. Hovedpersonen selv var ikke interessert i å kommentere hendelsen. Også senere på dagen ble de observert, mens de befant seg farlig nær kanten av stupet. Episoden endte heldigvis bra, selv om det tydeligvis ikke så ut til at de involverte tok noe lærdom av stuntet.

Dag Eirik Sørensen, Grand Canyon

tjukk mørkt og klamt varmt

Det var mørkt og kveld. Veien var snirklete og snorklete. Vi visste nasjonalparken zion lå rundt oss i mørket, men alt vi så var mørkt. Så plutselig, ut fra det mørke ikkenoe, kommer en diger flaggermus flaksende, og smeller rett i sia på bilen. Men vi ser ikke noe til den, da vi rygger tilbake. Det var en ørliten skrekkslagen opplevelse. Og nevnte jeg det var mørkt rundt oss? Skikkelig tjukk mørkt. Så mørkt at vi stoppa bilen for å gå ut for å se om vi kunne ta på det.

Oi, hørte vi magnus si, da han var først ut av bilen. Oi, sa vi, ute av bilen. For aldri hadde vi sett en stjernehimmel, så full av stjerner. Og aldri hadde den virka så nær. Et ufattelig show. Med stjernetåke og stjerneskudd, og alle fikk ønska seg noe. Jeg tror den overgikk grand canyon, vi hadde sett noen timer i forveien. I allefall for min del.

I dag tok vi turen ut i ville og varme zion nasjonalpark. Og utstyrt opp til halsen med vannflasker, kunne vi vandra rundt i hvilken som helst ørken i tre generasjoner, minst. Vi bestemte oss for å ta turen opp til angels landing. Uten egentlig å vite helt hvorfor. Kult navn, iallefall.

Varmen var en ekstra motstander opp de bratte bakkene, og chipmunks(litt mindre enn ekkorn. sånn snipp og snapp er som dyr)gav oss det onde øyet der vi gikk. Men vi var jo ikke fra norge for ingenting. Snart var vi ved det første utsiktsplatået (ca som prekestolen rett ned) og vi hadde lest at mange følte seg fornøyd med detta og gjorde en usving tilbake her. Men vi var jo fra norge, og måtte helt til toppen. Helt til angels landing. Der som engler visstnok pleier å lande. Og for å gjøre en klatrehistorie kort;turen var en kur mot høydeskrekk. Absolutt verd alle skjelv og svett på veien. Vi hadde en kjempefin opplevelse av noe av det beste innen amerikansk nasjonalparkvandring.

Grand Canyon. Vi var helt ute på tuppen der

Grand Magnus og Grand Canyon, side om side.

Glenn Kristian faller nesten ned i GC. Men vi redder ham

Her er vi på vei opp til Angels Landing. Halsbrekkende

(under) Dag tar bilde av en Chipmunk. Ned er det 500 meter fritt fall

En pokerspillers bekjennelser

Las Vegas. Den ene siden av dobbeltmoralen i Amerika har for lengst slått seg til ro her. Her valfarter unge og gamle, fattige og rike fra hele verden for å bade seg i synden med god samvittighet. Et obligatorisk stopp på veien i enhver lang roadtrip.

Den kvelende varmen skaper en skarp kontrast til det kjølige kasinoet som møter oss i det vi entrer hotellet, men kulden omfavner oss med åpne armer og blinkende lys som hvisker lokkende ord. Pokerbordene roper våre navn. Det tar ikke lang tid før de første sjetongene skifter eier. Servitriser med alt annet enn naturlige attributter hever stemningen, når det viser seg at pokerspillingen kommer med gratis drinker (det er vanlig å tipse en dollar per drink, men for ølhungrige nordmenn er dette selvfølgelig det samme som gratis).

Penger som har blitt tapt under kong alkohols innflytelse må vinnes tilbake. Øl og whiskey byttes ut med kaffe og vann i et siste forsøk på å komme ut av natten med skinnet i behold. Jeg rusler opp til hotellrommet med blanke ark for å hvile i et par timer før jeg gyver løs på en ny økt. Denne gangen skal innsatsen heves. Nå er det slutt på å spille med småpenger, her skal det vinnes stort og et tap kan alltids svelges unna med mengder av gratis whiskey.

Neste kveld er Ceasars Palace målet. Massive søyler og marmorgulv. Det glimrer i gull i både øyne og sinn. Jeg er i mitt naturlige element. For en kveld. Denne gangen stiller jeg med et sobert og skjerpet sinn. Pulsen slår litt raskere når de første kortene deles ut. Pupillene utvider seg, som en jeger som har sitt bytte i sikte. Til venstre for meg sitter en amerikaner med tjukk aksent. Han forteller om den gangen han vant 150 000$ på en bad beat jackpot. Jeg tar på meg solbrillene. Timene går fort, det er nesten som jeg er i transe. Jeg våkner ikke opp igjen før klokka nærmer seg fem.

Jeg kan forlate Vegas med et smil om munnen og litt ekstra reisepenger i lomma. Men bismaken i munnen kommer nok til å vare en stund. La oss håpe at Vegas ikke sprer seg, det er virkelig nok med ett sånt sted i verden. Selv om ekstrafortjenesten hadde kommet godt med.

å køyre bil

På vegen. On the road. På kjøret. Vegen går snorbeint framover i hundrevis av miles, eg har ikkje rørt gassen på ein time. Og ikkje bremsene. Cruisekontrollen har tatt kommandoen, eg berre lener meg tilbake, kviler to fingrar lett på rattet, let bilen flyte gjennom tørt, gult arizonalandskap. 65 miles i timen betyr 72, eg bryter grensa akkurat så mykje som eg trur går an for ein amerikanar, med det norske turistslingringsmonnet er eg godt innafor. Eg har sett pistolar og lommelykter før, eg let meg ikkje skremme om trafikkpolitiet skulle banke på ruta. Ein sving. Korleis var det no igjen, dette skal eg klare. Herleg, eg svingar svakt til høgre, svingen går til høgre, eg svingar til høgre i ein høgreving. Harmoni. Nytt rett strekk, ikkje meir svingar no. Slapp av. Ein Ford, bra bilar Ford. Treg Ford, kva er greia med å ligge i 60. Grensa er 55. OK. To hakk ned på autopiloten, hugsar ikkje om bremsepedalen ligg til høgre eller venstre, ligg fint bak Forden no. Fin flyt, treng ikkje køyre forbi. Det kjem ingen bilar i mot, eg køyrer forbi. Kor fort køyrer eg no, alt for fort. Gasspedalen er den til høgre, då er bremsene til venstre. Her kan du ta over, autopilot. Lener meg tilbake igjen, vegen er bein, eg er trøtt, legg setet bak, let igjen augene, nokon andre får styre.